Hvem er den mest kjente prinsen i tegneserienes historie? Prins Valiant? Prins Namor? Diana Prince? Feil, feil og feil. Med unnskyldninger til Hal Foster, Bill Everett og Charles Moulton (respektive skapere av de nevnte prinsene som ikke ville være konge), er den mest kjente tegneserieprinsen, vel, Prince, den eksentriske rockestjernen som gjorde sitt plask under 1980s med så prangende, funky poplåter som "Little Red Corvette", "When Doves Cry" og "Delirious", og som fortsetter å begeistre popmusikkfans i dag.

Du lurer kanskje på: Hva i den ville, ville verdenen av sport har Prince å gjøre med tegneserier? I 1991, under en rekke former for musikkbaserte tegneserier (delvis takket være Revolutionary, utgiver av slike titler som Led Zeppelin Experience), ga DC Comics, under Piranha Music-etiketten, ut Prince: Alter Ego, en -hot skrevet av Dwayne McDufAe (Justice League Unlimited), blyant av Denys Cowan (The Question), og blekket av Kent Williams (Havok & Wolverine: Meltdown).

Prince: Alter Ego prøver på et nydelig omslag av den alltid store Brian Bolland, og prøver hardt for å blande fortellingsteknikkene til sekvensiell kunst med musikken og dramatikken. Resultatet er et vemodig (og til tider kunstnerisk) skrevet, håpløst kornete moralspill som tilbyr praktiske, romantiske løsninger på sammensatte problemer.

Historien vår begynner med at Prince kjører med på sin lilla motorsykkel, og returnerer til Minneapolis etter en lang tur, hvor duskene i hans glorete skinnjakke blåser i vinden. Når han kommer inn i byen, som er "favorittlåten hans, en melodi han kjenner utenat", opplever han at rytmen ikke er helt riktig, at noe er galt, som "å høre en favoritt gammel singel som spiller litt off-speed." Det er klart, musikkmetaforene i denne tegneserien går dypt, noe som er en kreditt til McDuffie. Faktisk smitter de over i bokstavlighet mens Prince bestemmer seg for å "lage litt musikk for seg selv" for å sette ting rett ut.

Kan ikke finne musen hans. Prince forlater studioet i håp om distraksjon (hun heter Muse, passende nok), men finner mer enn han forhandlet for: et par gjenger på randen av krig. Utrolig (for ikke å nevne utrolig) kvitrer Prince konflikten med følgende retort: ​​"Jeg trodde dere to skulle være ledere. Hva skjer med folket ditt hvis dere starter en krig med hverandre?" Når de har hørt disse visdomsordene, deler gjenglederne et epifanie som får dem til å se ut til å komme ut av en transe og se feilen på sine veier. At scenen ikke endte i tårer, en klem og en utveksling av sukkerkakeoppskrifter var litt overraskende.

Etter å ha stoppet gjengkrigen. Prince forblir urolig, takket være byens "subtile nye rytme." Han går til sitt gamle tilholdssted, Glam Slam-danseklubben, og hører en kjent lyd: sin egen musikk, men spilte med "rent, eksplosivt hat" som får folk til å "rive hverandre fra hverandre." Prince oppdager at hans ex bandkompis, Gemini, er tilbake på scenen og produserer skadelig, rasende induserende musikk. Den resulterende altercation- og flashback-sekvensen (der Prince først møter Gemini) eksemplifiserer temaet for saken: musikk skal være positiv og oppløftende (både fysisk og åndelig), ikke hatefull, ødeleggende og meningsfull.